21.-22.november var vi på vår søsterfestival i Sverige, Novemberfestivalen! Novemberfestivalen feiret 30 år med film for unge i Trollhättan og vi var så heldige at vi fikk ta del i denne feiringen. I tillegg til mye fint på programmet under festivalen, var vi også deltakende på den årlige konferansen for Youth Cinema Network, også kalt YCN.

YCN er et verdensomspennende nettverk for filmfestivaler for unge og andre folk som jobber med ung film. Deltakere i nettverket samles årlig for å diskutere filmer, filmfestivaler, arbeidsmetoder, dele idéer og kunnskap. I år var vi altså samlet i Trollhättan og konferansen hadde mye spennende på programmet.

Første dagen av konferansen var vi så heldige at vi fikk se det utrolig flotte kulturhuset kalt N3 for barn og unge i Trollhättan. Kommunen har satset på gratis kultur til unge, og bygd opp et utrolige hus for ung kultur. Her fikk vi se dansesaler, musikkrom av alle mulige slag, scener, black box, lydrom, podcastrom, filmstudioer, redigeringsrom, kreative verksteder og alt du kan tenke deg! Her kan unge møtes fra mandag-lørdag og delta helt gratis på de aktivitetene og kursene de ønsker!

Deretter bar turen noen hundre meter borti gata til Film i Väst. Dette er et regionalt filmfond og produksjonsselskap i Vest-Sverige, og kan tilby helt vanvittig flotte studioer for filmskapning! De jobber med den profesjonelle filmbransjen både på nasjonalt plan og europeisk plan, men også i verden. Av norske filmer kan vi jo trekke fram blant annet «Verdens Verste Menneske», «Armand» og «Skjelvet» som er co-produsert der. Vi fikk se foley-rommet, animasjonskontoret og høre mer om hvordan de jobber på Film i Väst. De har også et gigantisk filmstudio der, som vi var så heldige at vi fikk se under fjorårets besøk.

Dag nummer 2 under konferansen bød på nok en utflukt, denne gangen til iFocus-studio. Her tilbys det filmcamp for ungdommer hele sommeren, og vi fikk bryne oss på noen av workshopene de har å tilby. Vi rakk å spille inn i en film i løpet av en time i et profesjonelt filmstudio – nå venter vi på Oscarnominasjonene for våre skuespillerprestasjoner 😉 I tillegg fikk vi se ulike lydrom, kostymelager, sminkerom, kinosalen m.m. Et vanvittig flott tilbud for barn og unge! Noe slikt skulle vi hatt i Norge også!

Utenom alle disse utfluktene, hadde vi satt av tid til møter og diskusjoner om ulike YCN-temaer og tid til å ta del i festivalprogrammet til Amandusfestivalen. YCN-award var årets store tema, og her var det mange gode innspill som bød opp til engasjerende diskusjoner. Tiden gikk fort, men vi fikk heldigvis også tida til å se litt film på festivalen og høre noen foredrag. Årets store kjendis var filmskaper Josef Fares, som deltok på den første Novemberfestivalen for 30 år siden og i dag er en stor, kjent regissør og også spillskaper i Sverige. Han snakket om sin karriere og ble møtt med både jubel, latter og klapp fra salen.

Helga ble avsluttet med en forrykende prisutdeling, og vi var så heldige å dele ut to priser! En pris til de under 20 år og en pris til studenter.

Mellanvikt (under 20) ble vunnet av Simon Löfgren med «Var det som du minns det?» og her er motivasjonen for filmen:

Vinneren av Mellanvikt er en film som byr på høy teknisk kvalitet, et godt manus og utmerkede skuespillerprestasjoner. Vi lot oss engasjere av nydelig foto og at filmskaperne har turt å bruke en tydelig color grading for å skape en slags drømmelignende og nostalgisk stemning for en følsom sensommerkveld. Manuset er svært godt skrevet, og man kan kjenne på savnet og den melankolien som hovedkarakteren i filmen føler på. Filmen har en veldig fin helhet over seg, og livets opplevelser er kanskje ikke alltid helt slik som man husker at det var.

Tungvikt (studenter) ble vunnet av Natanael Andersson med «Fastest Fucking Car» og her er motivasjonen:

Årets vinnerfilm i tungviktskategorien er både dypt frustrerende og vanvittig imponerende på samme tid. Vi skjønner kanskje ikke helt konteksten eller hva vi egentlig skal bevitne, men får oppleve en formidling helt uten sidestykke, som gjør at vi sitter klistret til lerretet. Én skuespiller, én tagning og en prestasjon som kjører oss helt av banen. Selv med filmens enkle filmatiske virkemidler, er kameraføring, lydbilde og øvrig mise-en-scene med på å forhøye helheten. Blir vi noen gang riktig klok på hva dette er for en film? Kanskje ikke, men vi sitter igjen med et ønske om mer.

Vi håper disse filmskaperne tar turen til Amandusfestivalen og Amandus Blikkfang 2026!

Det ble en helg med mye flotte opplevelser, faglig input og nye bekjentskaper. Heldige er vi som får jobbe med dette, og som får finne så mye inspirasjon både blant folkene vi møter og andre filmfestivaler. Dette har vært noen minnerike dager og vi gleder oss til neste utflukt!

Vil kunstig intelligens ta over kunsten? Ødelegger den for kreativitet? Eller er det bare et nytt fantastisk verktøy som gjør alt enklere for oss? I anledning annonseringen av årets festivalplakat, gir vi deg en liten introduksjon til AI-generert kunst.

Kunstig intelligens, eller den engelske forkortelsen AI, er på alles lepper for tiden. Særlig var det snakkeroboten ChatGPT som tok verden med storm like før jul, og som allerede er i ferd med å endre hvordan vi forholder oss til internett.

Men i store deler av 2022 var digital AI-kunst det store, og utviklingen på denne fronten har gått enormt raskt det siste året.

Spørsmålet er hvordan dette vil påvirke kunsten – og også filmskapingen – fremover. I løpet av 2023 vil vi diskutere dette – både hvilke utfordringer det bringer med seg, men også hvilke muligheter det gir for ny kreativ utfoldelse. Dette gjør vi gjennom prosjektet Amandus YTRING: Reality Check 2023, der vi også vil se det hele i et større samfunnsperspektiv. Hva kan det ha å si for Der har vi for tiden en manuskonkurranse gående, som vi oppfordrer alle skrivelystne under 20 år til å bli med på.

Er AI fremtidens plakatdesignere?

Vel, vi i Amandusfestivalen liker å leke oss med ny teknologi, og etter å ha brukt det siste halvåret på å leke oss i lanserer nå faktisk den andre festivalplakaten som er laget med kunstig intelligens (plakaten til Amandus Blikkfang i høst var også AI-generert).

Festivalplakaten til Amandusfestivalen 2023 er også laget ved hjelp av denne teknologien, og vi synes jo det er både spennende, og nesten litt skummelt, at resultatet blir så bra:

Vi kommer tilbake til hvordan den var laget litt lenger ned i artikkelen.

Hvordan starte med ai-generert billedkunst?

Nå er AI-kunst blitt såpass tilgjengelig at du kan laste ned apper som gir deg muligheten til å prøve deg frem, men hvis du vil ta steget litt lenger og lage enda litt bedre digital kunst, så får du her en kort introduksjon til hvordan du kan gjøre det. Det finnes selvsagt også hundrevis av videoer og artikler om hvordan komme i gang, så hvis du ønsker å fordype deg mer, er ikke YouTube langt unna.

Hvordan fungerer «diffusjon»?

Veldig enkelt forklart fungerer den kunstige intelligensen sånn at vi har en algoritme som er trent opp på enormt store mengder bilder, og har lært seg å kjenne igjen mønstre fra de ekte bildene. Deretter bruker den en prosess som kalles diffusjon, der starter med et veldig kornete eller uklart bilde med tilfeldige farger og mønstre, og gradvis bruker disse mønstrene den kjenner til å gjøre bildet skarpere og mer realistisk.

Her ser du hvordan bilder gradvis blir skapt. Modellen har fått beskjed om å lage et landskapsbilde med et fjell og en elv.

De tre store

Vi har tre store såkalte diffusjonsmodeller, eller tjenester som leverer bildegenerering.

• Dall-E
  Laget av OpenAI (de samme som har ChatGPT), og som var de som først tok verden med storm med sine utrolige demonstrasjoner tilbake på våren 2022. Dette var lenge regnet som den beste tekst-til-bilde-generatoren. Det tok litt tid før det var åpent og tilgjengelig for alle å bruke, men etter hvert ble det mulig for alle å registrere seg. Du får prøve ut litt gratis, men en blir raskt nødt til å betale for å bruke det mer.
• Midjourney
  Utfordreren som stadig har utviklet seg mer og mer utover høsten, og som nå regnes som den beste og mest kunstneriske tjenesten. Midjourney bruker ikke en egen nettside, men er en bot som du får tilgang til gjennom Discord. Du kan prøve ut tjenesten gratis, men hvis du vil ha fullt utbytte kan du betale et månedsbeløp. Da har du tilnærmet fri bruk hele måneden.
• Stable Diffusion
  Den siste store på markedet, og er den eneste av dem som også er åpen kildekode. Det gjør at den i utgangspunktet er helt gratis å bruke. Stable Diffusion kan installeres lokalt på ens egen datamaskin (krever kraftig grafikkort for å gi en hastighet som er levelig), eller så kan du bruke en av de mange tjenestene som finnes på nett. Vi anbefaler å teste ut PlaygroundAI som er helt gratis, og som gir mange nyttige funksjoner. Stable Diffusion har utviklet seg sånn, med så enormt mange muligheter, at det ikke er mulig å gi en full oversikt i et lite avsnitt her.

I tillegg til disse finnes det også noen mindre varianter (eks. Craiyon som er helt gratis å bruke og ikke krever noe registrering, og landskapsgeneratorne til Nvidia), samt at Google har lekket at de jobber med noe svært spennende som ikke er åpent tilgjengelig enda, men som for eksempel ser ut til å også lage video ganske bra. Utviklingen her går nå så raskt at det ikke vil ta lang tid før denne artikkelen er utdatert.

Festivalplakaten

Årets festivalplakat faktisk laget i kombinasjon av disse tre tjenestene. Grunnbildet er laget med Midjourney. Selv om det høres ut som en enkel prosess å lage en plakat, har det tatt mange forsøk å komme seg frem til det endelige designet. Nedenfor ser du noen av de mange utprøvingene vi gjorde.

Erfaringen vår er at for å lage noe som fungerer, så er en også nødt til å ha en viss idé om en stil og et motiv, for hvis man prøver å generere bilder litt på måfå, kan man lett gå seg vill og egentlig ikke ende opp med noe som helst. Ballong-motivet dukket etter hvert opp som en idé vi falt for, og da ble det med en gang lettere å finne en retning.

Til slutt endte vi med denne ‘prompten’:

Hot air balloons flying through colorful clouds, particles, explosions, digital art, poster design.

Som ga oss disse resultatene:

Både bilde nummer to (oppe til høyre) og nummer tre (nede til venstre) var bilder som kunne fungert, men ettersom vi tenkte de var litt for dramatiske og voldsomme, synes vi bilde nummer fire var det som passet best, og som hadde den fineste balansen i fargene og komposisjon (kanskje de andre kan brukes til noe annet på et tidspunkt?)

Deretter oppskalerte vi det bildet det bildet og gjorde deretter noen justeringer:

• Vi endret personene som henger i ballongen sånn at det så ut som roboter. Her brukte en teknikk kalt inpainting, som vil si at AI-en genererer bilde innenfor et markert område, og blander det hele sammen sånn at det passer perfekt inn. Her brukte vi Stable Diffusion, siden Midjourney ikke tilbyr denne muligheten enda. Se bildeforklaring nedenfor.
• Vi utvidet også bildet horisontalt. Ettersom bildet var generert i formatet 2:3, visste vi at det ikke ville passe til alt vi skal bruke det til. Vi trenger rett og slett mer av designet. Her brukte vi både Stable Diffusion og Dall-E til å generere mer fjell og skyer og ballonger på sidene, sånn at vi fikk et stort bilde som gir mye mer fleksibilitet, og som vi kan klippe til og bruke på mange forskjellige måter. Dette er en teknikk kalt outpainting – altså AI-en generer mer bilder som passer til det du allerede har.
• En rekke mindre justeringer var også gjort i Photoshop for å få skyene til å passe med der vi skal ha tekst på plakaten, sånn at lesbarheten blir bedre blir bedre.
• Kunstig intelligens ble også brukt til å oppskallere det ferdige bildet sånn at det er stort nok til å kunne printes på plakater.

Bare kreativiteten setter grenser – men kompetansen er også nødvendig

For selv om vi nå relativt enkelt kan generere våre egne festivalplakater, er det fortsatt mye arbeid som ligger bak et ferdig bilde som kan brukes i ekte produksjoner. Det er sjedent man kan si seg fornøy på første forsøk, og skal det gjøres ordentlig må man ha tålmodighet. I tillegg er det ganske mye finpussing og justeringer som er nødt til å gjøres for å kunne få et helt brukbart resultat, og enn så lenge kreves det også en del kompetanse innen grafisk design og interesse for det tekniske for å få alt til å fungere som man vil.

Men det er ikke tvil om at dette er et veldig spennende og nyttig verktøy, som helt sikkert blir enda mer tilgjengelig for alle som vil om kort tid. De store spørsmålene blir om dette blir en ny måte å være kreativ på, en måte som tilgjengeliggjør kunst og grafisk design for mange flere, eller om det blir en stopper for menneskelig kreativitet.

*

Vi kommer med flere artikler utover våren om hvordan denne typen teknologi kan være til nytte innen filmproduksjon, men skal også se på hvordan den kan by på utfordringer i et større samfunnsperspektiv.

For deltakerne i Veien til KORT film startet sommerferien med kursing i filmproduksjon. I fire tettpakkede dager med utvikling av idé, innføring i produksjonsforberedelser og håndtering av en hel filmproduksjon, fullførte deltakerne en liten kortfilm.

– Dette skal være en liten smakebit av hva som må til for å bli en bedre historieforteller i filmformatet, forklarer kursleder Bjørn Erik Pihlmann Sørensen. Ikke minst får deltakerne innsikt i hvor mye som kreves av forberedelser, de får prøve seg i å bruke kamera, lys og lyd akkurat som man gjør på et profesjonelt filmset.

Sunniva Christensen har siden hun var liten drømt om å bli regissør. 15-åringen fikk nå forsøke seg under kurset når filminnspillingen skulle ta til.

– Det var veldig gøy å få muligheten til å prøve hvordan det er å være regissør. I begynnelsen var det litt vanskelig å vite hvordan jeg ville ha kameraet og hvordan scenen skulle se ut, men etterhvert kom jeg mer inn i det og fikk flere ideer til hvordan jeg ville ha bildet og hva skuespillerene skulle gjøre.

Uken startet med historiefortelling og manusforfatter Peder Fuglerud underviste i hva som er viktige ingredienser i en dramaturgisk fortelling.

– Det å finne en bakhistorie og en slutt som gir mening kan være utfordrende understreker Ada Franciszka Koperska-Belanger (15). Hun var ivrig på å lage en film med actionpreg. Jeg klarer å komme på idéer, men å dra den lenger slik at det blir en historie er vanskelig sier Ada.

Kurset er komprimert og deltakerne skal gjennom mange faser før de kan ut og lage film. Første dagen gikk også med til å få en innføring i filmutstyret som brukes under innspilling. Her fikk alle prøve seg, teste kamera, forsøke ulike linser, holde lydboom og se forskjellene med og uten lyssetting. Og naturligvis må alle på et filmset vite rutinene om hva som skjer i hvilken rekkefølge.

– Jeg har lært masse jeg ikke visste fra før av, sier Sunniva. Nå vet jeg hvordan planleggingsprosessen fungerer, hva man må tenke på når man setter opp en scene, hva de ulike menneskene på filmsettet gjør og hvordan det er å være på innspilling.

Allerede neste dag var det fullt fokus på å skrive synopsis og deretter manus parallelt med å lære hvordan en scene formes med alle virkemidler, det som på fagspråket kalles misé-en-scene. Og etter en intensiv forberedelsesdag var det klart for opptak, noe deltakerne synes var veldig spennende.

Jenny Briseid (15) byttet på flere oppgaver under innspillingen, hun hadde en rolle foran kamera og var fotograf på noen av scenene.

– Å være på et filmopptak var veldig spennende, men også krevende. Alt skal være i orden for å få en bra tagning. Lyden skal høres bra ut, skuespillerne skal ha spilt bra og lyset skal se bra ut. Det å få til alt dette var vanskelig, og tok litt tid å lære seg. Det var veldig gøy å prøve meg som skuespiller, selv om det fort ble litt kleint, men jeg prøvde mitt beste, og det gikk greit, ler Jenny.

– Jeg lærte hvordan man skal holde lydboomen og retningen den skal peke forteller Christophe Nassor (16), som forsøke seg som lydsjef. Det mest utfordrende var å holde mikrofonen akkurat utenfor bilderuten sier han. I likhet med de andre fikk også Christophe forsøke seg på andre oppgaver og synes det mest spennende på kurset var å prøve seg som fotograf. – Jeg har aldri drevet med dette før og synes det var gøy å være på filmopptak.

Siste dag var innføring i klipppeprogrammet Avid Media Composer og gruppa delte seg inn i flere team som skulle klippe hver sin versjon av filmen de hadde skutt.

– Jeg har redigert videoer på mobilen før forteller Sunniva, men det er litt annerledes å gjøre det på et bra program. Nå kan jeg synkronisere lyd og bilde, velge ut og sette inn ulike klipp, og legge på filmmusikk og lydeffekter.

– Klipping er veldig tidkrevende, sier Jenny, og det er viktig at opptakene er merket ordentlig så det blir lettere å finne frem i opptakene. Det var gøy å sitte å vurdere om vi skulle ha nærbilde av den som snakker, eller ha et totalbilde, finne fram til hva som så best ut, og hva man ville få ut av scenen.

Deltakerne er enige om det var vel anvendt tid å bruke de første fire dagene av sommerferien på filmkurs og alle har fått mersmak på å lage film.

– Det å utvikle en hel film fra idé til ferdig klippa film var veldig spennende, sier Jenny. Jeg synes kurset var veldig gøy, og har lyst til å lage mer film, legger hun til. – Det jeg definitivt skal huske er et par ting om hvordan få til et bra manus, sier Ada, og hvordan generelt jobbe med kamera. – For det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Kurset gjorde meg også sikker på at jeg ønsker å jobbe mer med film i framtiden. Sunniva har laget filmer på egenhånd tidligere.

– Nå har jeg lært mye nytt, og kan lage bedre filmer, selv om jeg ikke har noe fancy utstyr. For eksempel vet jeg at man bør ha flere innstillinger i en scene, og at man må filme hele scenen i hver innstilling sånn at det flyter bedre når det klippes sammen. Jeg lærte hvordan man setter opp kameraet og hvordan jeg på best mulig måte burde bevege kameraet gjennom opptaket, skyter Christophe inn. Kurset syntes jeg var veldig spennende og det fikk meg til å ha mer lyst til å drive med både skuespill, foto og lyd.

Filmen de laget til slutt ble klippet sammen av de ulike gruppene og resultatet kan sees her.

«Voksenversjonen» av festivaler for norsk kortfilm vender tilbake til Grimstad, og vi har tatt en kikk på programmet og kommer med noen anbefalninger.

Denne uken går Norges største kortfilmfestival av stabelen i Grimstad, og vi gleder oss til å endelig ta turen ned til sørlandsidyllen for å se masse spennende kortfilm og treffe filmskapere fra hele landet.

Vi har tatt en kikk på programmet, og kommer her med noen anbefalninger for deg som enten følger festivalen fysisk i Grimstad eller digitalt. Og er du på festivalen, kan det jo hende vi sees!

Kortfilmprogrammet

For de fleste er nok selve hovedprogrammet på festivalen norsk kortfilm og norsk kortdokumentar. Tradisjonen tro pleier vi å trekke frem de filmene som har en tilknytning til Amandus, og selv om det ikke er noen av årets nominerte filmer som har hatt visning på noen av festivalene våre (som i stor grad skyldes at Amandus Blikkfang er flyttet til høsten og dermed kommer senere på året), er det flere filmer nye filmer fra filmskapere som har vært tidligere deltakere, sittet i juryer eller vært kursholdere.

Både Sondre Masvie, Ivar Aase og Abel Skancke Aarflot var nominert med filmer på Amandus Blikkfang i fjor, og har i år nye filmer på Kortfilmfestivalen i Grimstad, med henholdsvis filmene Lyden av fugler, Bevisbyrden og Can You See the Sound. I tillegg har vi nylige kursholdere som er i Grimstad med nye filmer, som Fanny Ovesen med Bankrånet, Alexander Turpin med Paradis, Mone Frogg med Gudene vet og Ida H. Eldøen med Hvem er Katharina (som også ble vist under foredraget hennes på Amandusfestivalen i år).

Vi slenger også ut anbefalninger av Emilie Becks Hysj, Margrethe Danielsens Bear Hug, Zolle: Resign av Kristian Pedersen, og mange, mange flere.

I musikkvideoprogrammet finner vi også en ny film av Frøydis Fossli Moe og Arild Østin Ommundsen, for å nevne noen.

Festivalen byr på en rekke sideprogrammer med kortfilmer fra forskjellige steder i verden. I tillegg til å ha en internasjonal konkurranse, kan du også se et spesialkurratert program fra store festivaler som Sundance og Toronto. Du finner et eget kortfilmprogram med ukrainsk film og flere programmer med skeiv kortfilm. I tillegg finner du også to egne program rettet til henholdsvis horror og komedie.

Bransjerettet program

For de som ikke bare ønsker å se film, finnes det også et bransjeprogram med forskjellige seminarer og panelsamtaler. Et lite tema i år er Oscar, ettersom Kortfilmfestivalen nå er en Oscar-kvalifiserende festival i flere kategorier. Et eget seminar gir deg innblikk i regler og fremgangsmåte for å jobbe seg inn mot den store og gjeve prisutdelingen. Du kan også få med deg en mesterklasse med to produsenter som var Oscar-nominert med film i år, Dyveke Graver Bjørkli (Verdens Verste Menneske) og Marie Therese Guirgis (Summer of Soul). Førstnevnte møter du også i et panel som diskuterer veien fra kortfilm til langfilm, sammen med (andre Amandus-gjengangere) Truls Krane Meby, Jacob Rørvik og Brwa Vahabpour. Og når man er på en kortfilmfestival; hva er egentlig verdien av kortfilmen?

Og så er selvsagt festivalen en sosial begivenhet, med både filmquiz, utekino, klubbkvelder og fester, båttur ut i skjærgården og mye mer.

Vi gleder oss! 😃

Programsjef Eivind har akkurat returnert fra Cannes, og gir deg her en utfyllende demystifisering av denne store filmbegivenheten, samt noen refleksjoner om årets utgave.

Røde løpere, superstjerner, sol og varme, luksus og rikdom og høy grad av eksklusivitet – og et filmprogram bestående av litt smale, kunstneriske filmer. Dette er kanskje noen av assosiasjonene du har til filmfestivalen i Cannes? Men festivalen i den franske middelhavsbyen er langt mer enn det.

Hvorfor er egentlig denne mysstiske festivalen så viktig? Hva kommer det ut av den? Er det mulig å komme seg dit? Og burde du prioritere det?

«Verdens viktigste festival»

Filmfestivalen i Cannes er av mange ansett som verdens viktigste filmfestival. Dette er det selvsagt fullt mulig å stille spørsmål ved. Det er for eksempel ikke den største festivalen. Både filmfestivalen i Berlin og i Toronto har langt flere filmer og publikummere.

Festivalen er heller ikke den mest fremoverlente festivalen med fokus på nyvinninger og ny teknologi. Det er ikke her du finner audiovisuelle kunstnere som utforsker transmediale muligheter, med for eksempel virtual reality eller interaktiv historiefortelling. Dette er på mange måter en ganske konservativ festival, der film er film i klassisk format, og definitivt skal vises på kino (festivalen har de siste årene vært i konflikt med strømmetjenester, noe som gjør at ingen filmer fra eksempelvis Netflix er på festivalen lenger).

I tillegg har festivalen fått mye kritikk for manglende representasjon og mangfold. Særlig har kjønnsbalansen vært problematisk. Det har i mange år vært et uttalt mål å få vesentlig høyere andel kvinnelige regissører med i konkurransen, uten at det har skjedd noen særlig forbedring. I år var det bare fem kvinnelige regissører i hovedkonkurransen (der en av filmene var samregissert med en mann), mens 18 stk var menn. Det er alltid også diskusjoner om hvor godt alle delene av verden er representert, da det er en særlig stor overvekt av franske filmer på programmet (noe som dog skyldes at festivalen i stor grad er finansiert av den franske staten).

Men til tross for alt dette – hvorfor er Cannes fortsatt så viktig?

Festivalens noe konservative fokus på filmmediet er kanskje også noe av det som beskytter filmen og sørger for at den bevares som kunstform, og at film også verdsettes på en måte som få andre arenaer kan tilby. Her finner du ikke popcorn og baconsnacks (det er faktisk ikke lov å ha med noe mat eller snacks inn i visningene, og det er relativt nylig at de godtok vannflasker – men fortsatt ikke brus). Å gå på en premiere i Grand Theatre Lümiere (selvsagt oppkalt etter de franske brødrene som oppfant filmen på slutten av 1800-tallet), er som å gå på en premiereforestilling i Operaen eller på Nationaltheateret. I Frankrike – og særlig i Cannes – er film høykultur.

Festivalen har et nesten i overkant stort fokus på auteurene – altså de store filmkunstnerne – som inviteres tilbake gang på gang. Dette er også noe av grunnen til mangelen på mangfold, men det gjør også at det blir ekstra presitsje for en filmskaper å endelig nå opp i den øverste ligaen. Dette er VM eller champions league for film, og det er derfor ekstra stas at vi med Joachim Trier har en filmskaper som nå ganske jevnlig når opp til dette nivået, slik han gjorde i fjor med Verdens Verste Menneske. I år var han tilbake som jurymedlem.

Og så er det intet annet sted i verden at film er så glamorøst som det er her. Her pynter folk seg opp for å posere på den røde løperen (selv med et ganske strengt fotoforbud), hundrevis av mennesker stiller seg opp med kikkerter og stiger for å prøve å få et glimt av stjernene. Ofte trenger det ikke være en spesielt stjernespekket film heller. Det er nesten like mye styr og stas rundt filmene til Jerzy Skolimowski, Dardenne-brødrene eller Cristian Mungiu, som det er rundt amerikanske Hollywood-filmer.

Men kjendiseriet er selvsagt også viktig. I år satte Tom Cruise tonen med verdenspremieren av Top Gun: Maverick. Tom Hanks og Austin Butler ankom litt senere for å presentere Elvis, sammen med regissør Baz Luhrman. Og plutselig kan du få øye på filmstjerne som går forbi deg på croissetten (strandpromenaden i Cannes), eller i et av de mindre sideprogrammene.

Alt dette bidrar til å gjøre Cannes et attraktivt sted for alle som ønsker å være der, samtidig som det blir en selvoppfyllende profeti: jo mer man snakker om Cannes som en viktig festival, jo viktigere blir den, og derfor er Cannes verdens viktigste filmfestival.

Hvordan fungerer egentlig festivalen?

Cannes er en ganske rotete og kompleks festival, som du egentlig ikke greier helt å få oversikt over før du har vært der et par ganger. Det florerer av offisielle og uoffisielle sideprogrammer, i tillegg til et enormt filmmarked som tar pusten fra deg.

Cannes er først og fremst en bransjefestival. Det vil si at du som vanlig publikummer ikke har anledning til å kjøpe billetter til de fleste visningene (med noen unntak). For å i det hele tatt få tilgang må du altså enten være filmskaper eller være tilknyttet filmbransjen på et eller annet vis.

Men akkrediteringen er ikke nødvendigvis nok. Når festivalen først er i gang er det full kniving og kjemping om billettene, og man må stå tidlig opp om morgenen for å skaffe seg billetter til de mest populære filmene (som vil si de aller fleste). I år kræsjet også billettsystemet flere ganger, og det var tidvis ganske kaotisk. Oppå det hele ligger det også et skjult hierarkisystem, som gjør at jo flere år du har bak deg i festivalen, og hvor tilsynelatendene viktigere jobb du har, jo lettere er det for deg å få tak i gode billetter. Heldigvis lærer man seg etter hvert triksene for hvordan man likevel får sett mye film, så med litt tålmodighet og kløkt (og villighet til å stå opp grytidlig for å se tidlige visninger) får man som regel sett det meste man ønsker.

Filmprogrammet

Dersom du ikke har planer om å dra til festivalen med det første, trenger du nok ikke lære deg alle detaljene om de forskjellige programmene og seksjonene, men i dekningen av filmene er det ofte noen begreper som brukes som det kan være greit å merke seg:

• Hovedkonkurransen – et program bestående av ca 20 filmer, som er det mest prestisjetunge stedet å være. Filmene her får mest oppmerksomhet og har all den glitter- og glamouren som hører til. Alle disse filmene konkurrerer om Gullpalmen. Det er ytterst sjeldent at en norsk film er med her, men på de siste syv årene har Joachim Trier hatt to filmer med (Verdens Verste Menneske og Louder Than Bombs). Før det var det Anja Breien med Arven i 1979.
• Un Certain Regard – offisielt program som er divisjonen under hovedkonkurransen. Her er det oftere mer ukjente filmskapere, fra forskjellige steder i verden, men det hender det også dukker opp en og annen stor og anerkjent filmskaper her. Ikke like glamorøst og prestisjefylt som hovedkonkurransen, men fortsatt stor stas med premiere her. Den norske filmen Syk Pike hadde visning her i år.
• Director’s Fortnight – en egen festival i festivalen. Drives av en egen organisasjon, har sin egen kinosal, og har et fokus på regissører som jevnlig leverer kvalitetsfilm (men som kanskje ikke helt har funnet veien til hovedkonkurransen enda – men det er ikke alltid så godt å vite hvorfor en film havner her og ikke andre steder).
• Kritikeruken – også en egen festival i festivalen, som drives av en egen organisasjon og har sin egen faste kino. Her er det et fokus på første- eller andregangsregissører, så her er det gode muligheter for å gjøre nye oppdagelser.
• Kortfilmprogrammene – det finnes flere kortfilmprogrammer. Det er en offisiell hovedkonkurranse for kortfilmer, en egen studentfilmkonkurranse (kalt Cinefoundation), og et eget lite «marked» for kortfilmer kalt Short Film Corner.

I tillegg kan du støte borti andre begreper som Cannes Classics (historiske filmer), Cannes Premiere (diverse premierer), offisielle filmer utenfor konkurranse og spesialvisninger (full rød-løper-premiere med glitter og glamour, uten at de konkurrerer om priser, gjerne stjernespekkede Hollywood-filmer), Cinema de la Plage (strandkino, åpent for alle), ACID (en tredje uoffisiell festival i festivalen) og mye mer.

Marked og business

Cannes er ikke bare film – det er også et kjempestort marked der industripersoner fra hele verden samles for å gjøre business. Dette er på mange måter egentlig det som får festivalen til å gå rundt. I kjempestore kjellerlokaler i det enorme festivalpalasset, samt i masse små paviljonger ved stranden, står man på stand, har møter, inngår avtaler, selger og kjøper rettigheter til distribusjon og eller promoterer seg selv som filmskaper. I tillegg fylles hoteller og leiligheter opp med store filmselskaper, filminstitutter og andre aktører som ønsker å markere seg og skaffe nye kontakter. Det er mer enn nok av happy hours og minglinger man kan snuble innom hvis man har lyst på et glass rosévin mellom filmene.

Som en del av markedet vises også over tusen filmer på forskjellige små kinosaler rundt omkring i byen; som regel inkludert de fleste filmene i de offisielle programmene (noe som er et av triksene for å få sett flere av de filmene). Her er det også mye dårlig og rart som går, men den eventyrlystne kan kanskje finne gull i alt søppelet.

Selv om det høres glamorøst ut med sol og varme, film og rød løper, er det ikke en avslappende ferie å være på festival i Cannes. Det er gjerne tidlige morgener og sene kvelder, lite tid til mat, mye venting i kø (uten noen garanti for å slippe inn på filmene), kaos og frustrasjon med billetter, mye trafikk og store folkemengder og så skal man som regel også gjøre jobb, med mange personer man skal møte og snakke med og kanskje inngå avtaler med.

Likevel; Cannes byr på følelsen av å være i filmverdenens sentrum. Alle er her, og mulighetene til hva du kan oppnå er mange. Når du har kjempet deg til en eksklusiv billett, setter du også litt ekstra stor pris på muligheten til å se filmen før de fleste andre. Og etter en kald, norsk vinter, er det slettes ikke så verst å være på jobb i syden-temperaturer et par uker på våren.

Er det mulig å komme seg dit? (og burde du prioritere det?)

Å skaffe seg akkreditering er ikke nødvendigvis så komplisert som man kanskje skulle tro. Du må være filmskaper eller ha tilknytning til en organisasjon som jobber med film på en eller annen måte, men dette trenger ikke være veldig store greier.

I tillegg finnes det noen ordninger for filmstudenter, og andre filmelskere («Cannes Cinephiles»), som kan gi pass noen dager på festivalen.

Har du laget en kortfilm, er det også mulig å søke tilgang til Short Film Corner, der filmen din blir del av en slags katalog som deltakere på festivalen kan få tilgang til å se. Da ligger jobben på deg med å være tilstede og prøve å få noen til å velge å bruke tid på akkurat din film der.

Har du lyst til å dra til Cannes, og har en fot sånn mer eller mindre innenfor filmmiljøet, er det ikke egentlig noe problem å dra (flyprisene til Nice er heller ikke så ille, men overnattingen kan bli kostbar, så her er det lurt å stue seg sammen en gjeng med en Airbnb eller lignende).

Burde du dra til Cannes? Hvis det du egentlig ønsker er en avslappende ferie med litt film og hygge, så er det nok ikke hit du skal dra. Hvis du kun er interessert i å se mest mulig film uten for mye stress med køer og billetter, til en ikke alt for høy pris, er dette heller ikke festivalen du burde prioritere (da kan en festival som Karlovy Vary i Tsjekkia være et greit alternativ, som ofte viser mange av Cannes-filmene bare et par måneder etter, og er både mye rimeligere og enklere og åpen for alle).

Men hvis du tar utfordringene, har noe du vil oppnå eller bare ønsker opplevelsen av å være i filmverdens sentrum, så vil Cannes absolutt være verdt turen.

Så hvordan var årets festival?

For meg personlig var dette min sjette festival, og det var stor stas å endelig vende tilbake til Cannes etter tre år med pandemi. Ni dager bydde på 26 filmer (pluss et kortfilmprogram), og mange sosiale møter. De filmatiske høydepunktene inkluderte blant annet Park Chan-Wooks Decision to Leave, Lea Mysius mystiske horrordrama The Five Devils, Jesse Eisenbergs debut som regissør, When You Finish Saving The World, Mia Hansen Løves One Fine Morning, og selvsagt årets norske bidrag, Syk Pike. Kristoffer Borglis film var del av Un Certain Regard (altså den nest øverste «divisjonen»), og filmen er produsert Andrea Berentsen Ottmar (som nylig var gjest på Amandusfestivalen) og Dyveke Graver Bjørkli (som er styremedlem i Stiftelsen Amandusfestivalen).

I tillegg må vi også bare bøye oss i støvet for våre svenske naboer. Ikke bare hadde de hele tre filmer i hovedkonkurransen, men alle tre endte med å vinne pris, inkludert den gjeveste av dem alle, gullpalmen, til Ruben Östlunds Triangle of Sadness. Filmen er en morsom satire fra et cruiseskip og de store klasseforskjellene der. Den er nok ikke like god som den forrige filmen hans (som faktisk også vant Gullpalmen), The Square, men den var et herlig avbrekk mye alovrlig og dyster film. De to andre svenske filmene var Holy Spider (Ali Abbasi) og Boy From Heaven (Tarik Saleh). Begge to er faktisk knakende gode thrillere fra muslimske miljøer i henholdsvis Iran og Egypt (men med svensk regissør og produksjon).

Noen filmer skuffer også litt. David Cronenbergs Crimes of the Future ble en noe underveldende filmopplelvese for min del, Claire Denis roter seg litt bort i den mellomamerikanske jungelen i Stars at Noon, og den delvis norskproduserte More Than Ever (av Emily Atef), med Bjørn Floberg i en av hovedrollene, ble en ganske seig affære.

Man rekker aldri få med seg alt, og det komplette bildet på årets festival tar det fortsatt en del tid å få oversikt over. Hva resultatene av deltakelsen på festivalen blir, er det også for tidlig å si noe om nå, men forhåpentligvis bærer det med seg frukter som blir nyttig inn mot både Amandus Blikkfang og Amandusfestivalen.