Vanskelig å velge hva du skal melde deg på? Her er våre anbefalte festivalløyper basert på hva du er mest interessert i å lære om og oppleve på festivalen.

Årets festivalprogram byr på mange programposter som byr på forskjellige temaer og innfallsvinkler. Det kan være vanskelig å bestemme seg for hva man har mest lyst til å oppleve, så her har vi laget en liten guide basert på hva du kan være mest interessert i.

Dette er selvsagt bare tips, og du kan selvsagt mikse og trikse programmet akkurat som du vil.

I tillegg til dette, oppfordrer vi alle til å få med seg visninger av Amandusfilmene, samtaler med filmskaperne, prisutdelingen, AMA EXLUSIVE og vår oppsummerende samtale med unge deltakere på festivalen.

For deg som vil lære mer om filmproduksjon

Seminarer og verksteder som gir deg forskjellige nyttige tips og triks til forskjellige innfallsvinkler til filmproduksjon. Dette kan være for deg som ønsker å lære litt av hvert om hvordan du kan sette i gang eller fortsette med å lage film.

Og så anbefaler vi også å se Så jävla easy going (onsdag kl. 18:00 og fredag kl. 10:00), der vi også får en av filmens hovedrolleinnehavere.

For deg som vil lære om film og medier

Dette er programpostene for deg som ikke nødvendigvis bare ønsker å lære om å lage film, men som ønsker å lære mer om film og media på et mer overordnet plan. Her gjør vi gjøre dypdykk inn sjangere og temaer som forhåpentligvis gjør at vi ender med å bli litt klokere som seere av film og medier.

Og så slenger vi på visningen av den sjarmerende coming-of-age-filmen I like movies (torsdag kl. 21 eller fredag kl. 13:00), om en tenåring på vei fra high school til college i Canada, med film som sin øverste interesse.

For deg som ønsker å fordype deg i egen filmutvikling

Dette er programpostene som kanskje krever litt mer av deg som deltaker, men som kan være aller mest verdifullt for deg som ønsker å bruke oppholdet på Amandus til å fordype deg mer i hvordan du kan bli en bedre filmskaper. Dette er programpostene for deg som ønsker å eksperimentere og utforske og finne ut hva din filmstemme skal være.

For deg som har mest lyst til å se film på kino

Og for deg som har lyst til å se masse film på kino har vi også flere filmer som går utenom de nominerte filmene og Runner-ups. Her er det litt av hvert for alle og enhver!

Husk å melde deg på arrangementene for å være sikret plass!

Under Amandusfestivalen fikk vi besøk fra Shamal Sabri og Bina Qeredaxi fra Duhok internasjonale filmfestival i Kurdistan som Marius fikk et intervju med.

To av de fire skaperne av serien «Hvite gutter» ankom Lillehammer kino for en aldri så liten prat om deres nye serie. Torjus Tveiten og Eirik Hvattum Bjørnstad gikk begge på Westerdals der de utdannet seg som manusforfattere. De ønsket å lage sin egen serie skrevet ut ifra tidligere erfaringer, og kom da opp med serien Hvite gutter.

Hvite gutter

De starter foredraget med å vise åpningsscenen fra episode én som får god mottakelse fra publikum. Deretter blir det lett prat der de forteller om sine tanker da de gikk på Westerdals. De snakker om sin begynnelse sammen i praksis på Feelgood scene og TV der deres arbeidsoppgaver gikk ut på å hente kaffe. De fikk en mentor som hjalp dem med å skrive en tv-serie, spesielt hvordan man skal få ut et budskap på riktig måte. De presenterte sin idé til feelgood som ga dem en liten sum til en pilotepisode, det dekket kun en kameramann og en lydmann. Klippingen av pilottraileren måtte de gjøre selv da summen ikke dekket dette. Det tok ca. to måneder da de faktisk måtte lære seg å bruke Adobe Premiere (redigeringsprogram) fra bunnen av.

Da traileren var ferdig ble den godt tatt imot, deriblant av Thomas Giertsen som viste klippet til sjefen i TVNorge, som igjen valgte å gi dem en sjanse. Med en tidsramme på tre måneder fikk de da i oppgave å skrive ti episoder til sesong 1. De fikk et budsjett på ti millioner og var nå klare for å filme.

Utfordringer

Med så unge manusforfattere med lite erfaring var det ikke overraskende at de fikk et såpass lite budsjett (Lite i forhold til mange lignende serier). Tidsrammene var korte og problemene hopet seg opp. De forteller at de gikk gjennom manus på mandag, begynte så å filme tirsdag-torsdag og brukte rundt to uker på å klippe én episode. Torjus Tveiten spesielt forteller om utfordringene ved å være både manusforfatter og skuespiller i samme serie. Noen scener ble ikke akkurat som håpet på, men som han selv sa så er det bare å forvente når man står i den posisjonen. Med mye støtte fra teamet rundt gikk filmingen overraskende bra ut ifra deres egne forventninger.

Å skape liv i karakterene

Tojus og Eirik viser informasjon om sine fire hovedpersoner, og hva som gir de en egen personlighet. Når man har fire sterke karakterer er det viktig at de ikke smelter for mye i hverandre. «Vi skal ha mulighet til å se forskjellige gode og dårlige sider hos hver enkelt, og det er nettopp dette karaktergalleriet som gir historien en dybde» forklarer de. Med tre av fire manusforfattere fra vestkanten, hadde de nok erfaring til å dra frem de verste stereotypene, og muligheter til å gjøre narr av dette.

Flere av scenene i serien er skrevet ut ifra tidligere opplevelser hos manusforfatterne, som gjorde det spesielt morsomt å skrive en serie som dette. Det var flere scener der de tenkte «Nei dette kan bli litt for drøyt», og viser oss flere av disse. De ble på ingen måte mottatt med avsky, heller det stikk motsatte som førte til en god diskusjon rundt hva som blir for drøyt for TV og ikke. Forståelig nok benyttet de mye av tiden på slutten til å få respons fra publikum om hva nettopp de syntes om serien. Det var mye gode spørsmål rundt selve yrket og hva som må til for å havne der de er i dag.

Tv-serien kan du se på Dplay.

Helt siden den første Star Wars-filmen bergtok kinopublikum med banebrytende surroundlyd i 1977, har Dolby-konsernet spilt en viktig rolle i det meste som skjer innen film- og kinolyd.

Disse systemene ble opprinnelig utformet som såkalte “gimmicker” for å øke kinooppmøte, men deres utbredt implementering skapte et innholdsvakuum som måtte fylles av kompetente fagfolk. Før stereolydspor var filmlyd av så lav gjenngivelse at bare dialogen og de sporadiske lydeffektene var praktiske. Det større dynamiske omfanget av de nye systemene, kombinert med evnen til å produsere lyder fra sidene eller bak publikum, ga lydproduksjonsbransjen nye muligheter for kreativt uttrykk i filmlyd.

Dolby Atmos

Kasper Val Larsen har kommet til Lillehammer for å lære unge filmskapere og lyd-designere om hva Dolby Atmos er, men også bransjetriksene for å skape et engasjerende sorround-soundscape. Larsen ga publikum et innblikk i hvordan profesjonelle lydmiksere jobber å lage den ultimate kinoopplevelsen i de mest avanserte kinosalene. Deltakerne fikk blant annet høre om navnene, funksjonene og de adskillige rollene til alle de forskjellige høyttalerne som inngår i Atmos systemene. Lillehammer Kino er nemlig heldig i å være i besittelse av Norges eneste mikseanlegg for Dolby Atmos-lyd.

Fra de største kommersielle kinoene til de minste hjemmekinoene, er Dolby Atmos et av de mest mest populære systemet for å bli omringet av lyd i en kinosal – også ovenfra! Dolby var ikke bare utviklerne av 5.1 surround, men også 7.1. Med 7.1 systemet kan en for eksempel gjenskape lyden av en flue som flyr rundt salen. Han beskriver denne bevegelsen i lyd ved å sammenligne den med måten en kan gjøre “panning” av et bevegende bilde med kamerabevegelser i film. Sammenføyingen av “panning” i både bilde og lyd kan skape en ny oppslukende dybde til en filmopplevelse. Han påpeker at lyddesign ikke er essensielt til en filmfortelling, men kan hjelpe å forsterke og effektivisere følelsene filmskaperen vil pålegge seeren.

 

Anmelderens ABC var en energisk og spennende innføring i det mytiske anmelderfaget. Ledet av filmanmelder Einar Kvarving Aarvig, som har erfaring fra TV, aviser og som redaktør for FilmMagasinet.

Filmanmelderens grunnregler

Seminaret var sammensatt av relevante filmbilder, og opprettholdt et hurtig tempo som økte underholdningsverdien. Aarvig etablerte bransjens grunnregler, og tips for den vordende filmanmelder; for eksempel er det ikke lov å le på pressevisning, man bør unngå å vite for mye om filmen på forhånd og at uansett hva, så er filmanmeldelse et resultat av subjektive meninger.

Klisjeer du bør unngå

Deretter snakket han om klisjeer på godt og vondt. Noen scener er forventet og sett frem til, mens andre bør unngås. Noen sjangre, som romantiske komedier, er helt identiske. Mens enkelte filmserier er fulgt av en kultlignende fanbase, for eksempel James Bond, som ser filmene slavisk selv om utfallet er åpenbart. Aarvig ramset også opp klisjeer det er nødvendig å unngå, som for eksempel; ikke la skurken like opera, skjegg vokser ikke av alkohol, ikke la folk med hvite klær bli utsatt for vold og ikke ha hovedkarakteren jobbe for å bli partner i et firma.

Hva betyr terningkastet?

Til slutt definerte Aarvig de ulike terningkastene. Kort fortalt er en 6’er original, uforutsigbar og tilføyer noe nytt til livet ditt. En 5’er gjør deg til et litt bedre menneske, og er en film du vil se igjen. En 4’er er bra, og ofte så gjennomarbeidet at den er fri fra alt det dårlige, men også det mer utfordrende. En 3’er er kjedelig og klisjefull. En 2’er er ren lidelse og forsvinner fort fra hukommelsen, mens en 1’er glemmer du aldri – den brennmerker deg og gjør deg til et dårligere menneske.

Amandus takker Aarvig for hans interessante innsikt, og humoristiske fremstilling. Foredraget var omfattende, forståelig, og engasjerende for både filmanmeldere og filmskapere.

Når Alexander Tupin inviterer til seminar om «sinne på film» er sal 5 på Lillehammer kino fullsatt. Det er tydelig mange som er interessert i dette temaet, men hva innebærer det egentlig? Hvordan portrettere sinne på film på en overbevisende måte? Voldsomt eller rolig? Høylytt eller lavmælt? Hva vil karakterene i scenen? Hvorfor blir vi sinte i det virkelige livet og hva vil vi oppnå med å vise sinne?

Alexander Tupin er utdannet filmregissør ved Den norske filmskolen. Eksamensfilmen hans Generation Mars ble nominert til Student Academy Awards i 2016. Nå er han tilbake for Lillehammer for å lære oss litt om sinne på film. Noe av det første han sier er «Screaming is for losers». Med dette mener han at det er ikke alltid den som skriker høyest i en krangel som nødvendigvis «vinner» scenen. Noen ganger er det det rolige sinnet som er skumlest, da vet man ikke hva som kan skje.

 

Hva vil karakteren oppnå med sinne?

I løpet av seminaret viser Alexander scener som inneholder sinne fra forskjellige filmer, og med hjelp fra publikum analyserer han hvordan sinne blir brukt. En av filmene han har valgt ut er Whiplash (2015) av regissør Damien Chazelle. Scenen går ut på at Andrew (Miles Teller) skal spille trommer, men bandlederen Fletcher (J.K. Simmons) avbryter ham stadig og sier at tempoet hans er feil. Uten å avsløre for mye, ender scenen med at Fletcher kaster en stol mot en mildt sagt overrasket Andrew. I plenum finner vi ut at det fysiske sinnet utløper seg ved at Fletcher kaster stolen, han roper og kroppsspråket er hissig. Men hva vil karakteren egentlig oppnå ved dette? Jo, kanskje er det å gjøre Andrew bedre til å spille trommer, han vil motivere eller Fletcher bruker det kun som en hersketeknikk. Deretter stiller vi oss spørsmålet om det ligger noe enda dypere grunn for sinnet hans. Vi konkluderer med at det kan være stress, lidenskap, perfeksjonisme eller igjen; makt/nytelse.

«Screaming is for losers»

Et annet filmeksempel Alexander bruker, er fra Heat (1996) av Michael Mann med Al Pachino i rollen som Lt. Vincent Hanna. Det er to scener vi analyserer, den første er Pachinos rollekarakter i møte med en annen mann. Denne mannen har ikke gjort det Lt. Vincent Hanna har bedt om, men når han skriker og hoier er ikke den andre mannen skremt. Først når Lt. Vincent Hanna er helt rolig og sier at de skal møtes igjen, blir den andre mannen redd.

Med den forrige scenen i bakhodet fremstår Lt. Vincent Hanna som er person uten kontroll på sinnet sitt, han skriker og lager mye leven, men det betyr ikke nødvendigvis noe. I den neste scenen vi fikk se, kommer Lt. Vincent Hanna hjem til kona si, som er der med en elsker. Elskeren vet ikke at kona har en mann, så han blir tydelig ukomfortabel og er synlig redd for Lt. Vincent Hanna. I kontrast til elskeren er kona helt rolig, hun kjenner mannen sin nok til at hun vet at hoiingen og skrikingen er overdrevent. Igjen kommer vi tilbake til «screaming is for loosers». I stedet for å banke opp elskeren, går det hardt utover TV’en som står i stuen, men Hanna oppnår ikke noe ved å skrike og ødelegge tingene rundt seg.

Troverdig sinne på film

Noen ganger finnes det ikke et mål ved at karakterene viser sinne, de må rett og slett bare få utløp for noe. Men, for at sinne skal virke troverdig på film eller TV er det lettere å ha et slags mål for hvorfor man er sint, eller at man kan rette sinnet mot noe. Noen ganger kan det være lettere å vise sinne i en slags eksplosjon, hvor man går løs på noe – uten at det hjelper til å løse det underliggende problemet.

Årets første foredrag på Amandus ble holdt av regissør Alexander Turpin. Han ble ferdig utdannet fra Den Norske Filmskolen for to år siden, og fikk sin eksamensfilm, Generation Mars, nominert til Student Academy Awards. Foredraget handlet om idéutvikling, med fokus på produktivitet, og Turpin brukte sine egne filmer for å visualisere viktige aspekter ved dette.

Optimalisere den kunstneriske verdien

Hans første tips var at man bør forenkle idéene sine så mye som mulig, for å lettere kunne optimalisere den kunstneriske verdien. Dette kan gjøres ved for eksempel å slå sammen karakterer, eller ved å holde seg på kun en innspillingsplass. Dette er tips helt vesentlige for å kunne realisere en lav-budsjett idé.

Drømmefilmen tar tid

Hans andre tips var å være tålmodig. Man bør legge grunnlaget for ens drømmefilm ved å først lage mange, mindre ambisiøse filmer innenfor den samme stilen. Selv var han fascinert av reality-kulturen, og lagde to filmer innenfor denne tematikken, før eksamensfilmen ble til. Alle filmene viste han på storskjerm, noe som bidro til økt forståelse og begeistring. Filmene var av høy kunstnerisk kvalitet, og representerte de ulike stadiene filmskapere må igjennom.

Amandus takker Alexander Turpin for hans innsiktsfulle foredrag, og tror mange ble inspirert av hans historie.

 

Simon Gjerde Tonev vant i fjor publikumsprisen på Amandus – Lillehammer Internasjonale Studentfilmfestival. I år er han nominert igjen, denne gangen i kategorien Amandus UNG. I dette intervjuet forteller han hvordan det føltes å vinne en pris, og gir samtidig noen tips til alle de som er nominert til en kategori under festivalen i år.

Hvem er du?

Jeg er halvt norsk og halvt utlending med ekstremt høye ambisjoner, og en brennende lidenskap for kunsten å fortelle historier gjennom film. Jeg er en gammel sjel i ung kropp, med den sære interessen for det som er ansett som eldgammel musikk og film. Det er noe med sjarmen i det. Opprinnelig fra en liten øy på Sunnmøre, som kalles for Hareid. Bor for tiden i Bergen.

Når og hvorfor startet du med film?

Jeg var 9 år, overvektig, og inspirert av gammel klisjefylt action film da jeg plukket opp kameraet for første gang sammen med to venner. Venner, familie og bekjente kalte fascinasjonen en fase, og det var det for de to andre vennene, men jeg hadde oppdaget mitt kall. Fra og med da visste jeg at det var dette jeg ville ta sikte på å drive med for resten av livet. Det er min lidenskap.

Hva gjør du nå?

For øyeblikket jobber jeg hos KIND Conceptual Branding i Bergen som driver med utvikling av merkevarer, både nasjonalt og internasjonalt. Der jobber jeg som fotograf og filmassistent sammen med ekstremt dyktige mennesker. KIND har gjort arbeid for Santander, Lerøy, Adams Matkasse, Friele, 7 Fjell og en rekke andre kjente merkevarer.

Hvilke ambisjoner har du? Veien videre.

Mediebransjen er en tøff og på mange måter en slu og sleip bransje. Man møter motstand hele tiden, men jeg har stor tro på at man virkelig kan få til det man vil om man søker det av hele sitt hjerte. Klisje, men jeg ønsker ikke å slå meg til ro med noe jeg ikke er fornøyd med. Veien videre er å jobbe hos KIND, men etterhvert tar jeg turen til filmstudier. Om jeg i fremtiden må lage en film i uken for å få nok til brød, så er det likevel det jeg har lyst til å holde på med.

Hva er din drømmefilm?

Jeg gir ikke fra meg en uferdig idé, men jeg kan forsøke å beskrive den i mer generelle trekk. Drømmefilmen har sterke følelser å formidle. Den har en litt uortodoks struktur, og lar ikke publikum forutse retningen på filmen. Den har mening, og et budskap som vil sette spor. Den er underholdende; publikum vil le og gråte. Musikken er fyldig, og med sjel. Det er sånn jeg vil beskrive min drømmefilm.

Hvilken film vant dere Amandus publikumspris med i fjor?

Filmen het The Letter og handlet om en overlevende soldat etter et tapt krigsslag, og hans familie som satt hjemme i håp om å se sin far vende tilbake. Med et budskap som hat, medmenneskelighet, og kjærlighet, med mål om å kunne vekke tanker hos publikum og hvordan de ser på de internasjonale situasjonene vi står ovenfor i dag. Brevet som blir lest opp er også basert på 10 bibel-vers fra det nye testamentet, tolket og omformulert for å passe filmen.

Hvordan kom du frem til den ideen?

Ideen til den kortfilmen kom hele 2 år før fullførelsen, og oppstod som et stort ønske om å uttrykke en frustrasjon over konfliktene som foregår rundt om verden i dag, og som de også dessverre alltid har gjort. Det er ikke mye utslagsgivende jeg kan gjøre fra Sunnmøre, men om jeg kan lage en film som har evnen til å vekke følelser og tanker hos om bare et fåtall mennesker, så vil jeg se på det som en suksess.

Hvordan var prosessen?

Prosessen var lang og tung. Utvikling av konseptet, første og andre utkast av manus, samling av rekvisitter, «ansetning» av folk både bak og fremfor kamera ble gjort hele to år før filmen ble ferdig. Filmen ble lagt på is på grunn av en dokumentarfilm om en krigssegler som skulle klaffe med 70 års jublieet av krigens slutt. Det var veldig bra for alle parter. Filmen ble bedre, vi alle modnet oss, de som ikke var engasjert nok ble erstattet, de dyktigste ble igjen, og vi oppdaget Amandus på rett tidspunkt. Innspillingsprosessen var utrolig tung, og krevde en hel del selvdisiplin for å holde ut dagene.  Det var orkan to helger på rad da vi filmet ved en gammel fangeleir langs Sunnmørsk kyst med piskende regn – det er absolutt ikke noe kose-vær. Jeg er utrolig stolt over skuespillerne og folkene jeg hadde med meg bak filmen.

Hvordan var det å vinne publikumsprisen?

En magisk opplevelse, som absolutt ga ny gnist, glød og motivasjon til å søke nye opplevelser og kunstneriske prosjekter. En fantastisk følelse, for når man skaper en film så er det ikke sikkert at folk liker den. Det er form for bekreftelse, og aksept som man føler. Vi lagde filmen, det er vår baby, og babyen vår klarte å gå. Utrolig deilig følelse.

Hvordan opplevde du festival som deltager og nominert?

Festivalen er en fantastisk opplevelse å få med seg. Er man filmentusiast, om man lager selv eller bare liker å se, så glir man rett inn. Man møter så utrolig mange dyktige, lidenskapelige mennesker som man knytter kontakt med. Ikke minst, knyttes det sterke bånd. Folk tar alle referansene, som kjæresten ellers må lide seg forundret igjennom.

Tror du Amandus er viktig for unge filmskapere? Hvorfor?

Ikke bare tror jeg at Amandus er viktig for unge filmskapere. Jeg vet. Dette er en arena hvor filmskapere kan samles og utvikle interessene sine. Det er et viktig sted for sultne filmskapere. Alle blir som en familie med engang, for alle er på samme bølgelengde. For alle som søker et fellesskap med andre mennesker som har de sammen interessene, så er dette virkelig stedet.

Årets tema er ytring. Fokuserer på likestilling. Synes du dette er et viktig tema?

Vi er alle mennesker, gutter og jenter, kvinner og menn. Kjønn skal ikke stå i veien og styre for hvem som får fortelle en historie eller ikke. Det er utrolig viktig å belyse, ikke bare i filmbransjen, men også samfunnet ellers. Vi mennesker er alle forskjellige og vokser opp med forskjellige syn og perspektiv, og har prosessert helt ulike erfaringer. Filmbransjen burde inkludere alle, uavhengig av kjønn, for film er ikke bare en industri, men en del av ytringsfriheten vår, et verktøy tilgjengelig for alle. Som penn og papir.

Du er nominert i år også. Til hvilken pris?

Amandus UNG med filmen Porcelain.

Kan du fortelle litt om filmen?

Filmen er har et poetisk og stemningsfullt preg, og er en eksperimentell kortfilm om en jente som på bakgrunn av hennes erfaringer, har falt helt ut av samfunnet og som lar seg lede av de mørke og grumsete fristelsene verden har å by på. Filmen forsøker å utforske temaene fasade, frihet, og dop.

Har du noe tips til hvordan andre lovende kan komme seg opp og frem?

Å ha troen på deg selv, hent frem din flammende lidenskap for filmfortelling, og ikke sammenlign deg med andre. Ikke vær som alle de andre. Og overhode ikke ha tanker om at dette vil aldri gå, fordi da har du allerede gitt opp, og da har du allerede tapt. En «sikker jobb» finnes ikke, så hvorfor ikke ta sjansen? Vær høflig, vær hyggelig, ta initiativ, bli igjen og jobb lenger når de andre går, ikke spør om gratis mat, og viktigst av alt, tenk på kollegene dine – for film skapes ikke alene. Hold deg på jorden, og ikke benytt filmmediet til en personlig dyrkelse av eget ego. Film smaker best når det er gjort med glede.

Noen tips til nye deltakere om hvordan å oppleve festivalen?

Stå opp tidlig, legg deg sent, få med deg mest mulig, hils på flest mulige folk. Ikke sitt med folk du kjenner, sett deg med folk du ikke kjenner. Ikke ta deg selv så seriøst, tillatt deg selv å dumme deg ut. Skap et godt førsteinntrykk, og ikke på den stive måten vi alle tenker på, men gjør noe kult. Repeter navnene til de du hilser på, når du hilser på dem, så du ikke glemmer det med engang. Ikke knip i hånden for tidlig, heller litt for sent. Har du også klamme hender? Gå med hansker, og spis godt med mat! Kos deg.

Road trip sa`ru? Los Bando drar deg med inn i sitt univers av barn- og ungdomsdrømmer. Hverdagstemaer som blant annet mobbing, kjærlighet og drømmen om å lykkes står på dagsorden. Filmen er overøst av klisjeer, men de funker. Grensen mellom drømmer og virkelighet er så utvisket, at man i kinosetet lett setter seg inn i enhver av karakterenes situasjon og utfordring. Man heier de frem med latter og tårer i øyekroken.

Los Bando – we salute you!

Filmen handler om to ungdommer, Aksel (Jakob Dyrud) og Grim (Tage Hogness), som spiller i bandet Los Bando Immortale. Når de kommer med til NM i rock i Tromsø, begynner jakten på ett nytt bandmedlem, og en sjåfør som kan ta de opp til ishavsbyen. Hjelpen kommer fra uventet hold, og sammen legger de utpå den lange ferden. Alle har de ulike motiver. Aksel vil imponere en jente, Grim vil føre foreldrene sammen, Thilda, det nye bandmedlemmet (Tiril Marie Høistad Berger) vil unnslippe utfrysning på skolen, og sjåføren Martin (Jonas Hoff Oftebro) er dritt lei av å jobbe på farens verksted. Selvsagt oppstår det en god del hindringer, og det er også her store deler av humoren trer frem. Humoren skapes også ved at karakterene tar uventede valg, ofte i utfordrende situasjoner, noe som spriter opp velbehaget ved filmen.

Troverdig skuespill

Med et fyrverkeri av en rolleliste opplever vi troverdige skuespillere som har troa på sin karakter. Jonas Hoff Oftebro imponerer med sin hovedrolledebut. Han er sønnen til sjølveste Nils Ole Oftebro, som også spiller hans far i filmen. Frank Kjosås (kjent fra bl.a «Halvbroren»), spiller hans ustabile bror, en kristen hissigpropp. Denne karakteren har en «must see»-effekt. Og endelig kan man applaudere godt barneskuespill; de tre bandmedlemmene gjør en fremragende jobb. Grim som den litt følsomme tilbakelente gutten. Aksel som den ivrige drømmeren, og Thilda som den mørke, tilbaketrukne cellisten.

Norsk musikk i fokus

Denne filmen skildrer ikke bare unge menneskers drømmer på roadtrip gjennom Norge. Den har også en akkurat passe dose med norsk natur, pluss velvalgt norsk musikk på bobilanlegget. Oppå det hele kliner produsenten til, med å ha med Hank von Helvete, som bittert erklære at «rocken er død».

Ingen pris i Berlin

Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Berlin, og var nominert til Krystalbjørnen, men vant ingen pris. Likevel fikk de sin røde løper entre, med stormende jubel og begeistring fra salen.

Hverdagstemaer som betyr noe

Som nevnt er denne filmen fullspekket av klisjeer, men samtidig er det viktig og ikke glemme hverdagsdrømmene. Kanskje burde filmen gått dypere inn, og pirket litt ekstra på det mest sårbare, men alt i alt får den fortalt det den vil. Som seer har man opplevd en eller flere av situasjonene som oppstår i filmen selv. Kanskje er det derfor man ser at klisjeene fungerer. Hvem har ikke ønsket en drøm så sterkt at den nesten har blitt virkelig?